Kon-Tiki
<<<
Traducido por Unni Irene Rull Bjornevoll
Dedikert til M.C. og U.I.B.
Nå skal du høre om en av mine store helter i livet, Thor Heyerdahl. Han ble født i Larvik, Norge, den 6.oktober i 1914. I 1935 var han i Fatu Hiva, en av Marquesasøyene, hvor han utførte vitenskapelige undersøkelser. Der fikk han fikk se en steinstatue som lignet på de som finnes i Sør-amerika på Påskeøyene, og dette førte til at Heyerdahl bestemte seg for å studerte antropologi. Hans tese var at det hadde funnet sted en migrasjon fra Peru til Polinesia over havet. Dette ville kunne forklare en rekke av de lingvistiske og kulturelle sammentreffene.
Tyskland invaderte Norge i 1940. Under krigen var Thor Heyerdahl fallskjermjeger og han ble kjent med Knut Haugland, som var en ekspert i det som nå kalles “spesielle operasjoner”. I løpet av krigen havnet Heyerdahl også sammen med Torstein Råby. Han jobbet i radioen som hadde fulgrt slagskipet “Tirpitz”´s bevegelser i 10mnd ved å koble sin hemmelige radiosender til en tysk antenne, ja hvorfor ikke? De allierte klarte å bombe og senke dette skipet takket være denne informasjonen. Ved slutten av krigen, hadde Heyerdahl demonstrert å ha. . . .det en må ha.
Da reiste han til Nev York for å finne en forlegger for sin bok: ”Polinesia og Sør-Amerika, et studium over de prehistoriske relasjoner”. Men ingen tok notis av ham. Han forteller oss om en av dialogene med en av de største autoritetene innenfor bransjen:
“-Det er sant at Sydamerika har vært arnested for noen av de merkeligste sivilisajonene i antikken, og at vi ikke vet hvem disse menneskene var eller hvor de forsvant når Inkaen tok makten i landet; men en ting vet vi med sikkerhet, og det er at ingen av disse folkene fra Sydamerika kom til Påskeøyene.
Han såg undersøkende på meg og fortsatte:
– Vet du hvorfor? Av en meget enkel årsak: de hadde ikke båter!
– De hadde flåter, invendte jeg med en viss ubeslutsomhet. Vet du? Flåter av sammenkoblede stokker.
Gamlingen smilte og sa med stor ro:
– Godt, hvis du vil kan du forsøke en reise fra Peru til stillehavsøyene på en flåte.
Jeg fant ikke noe å si ham…”
Så fikk han ideen, pilegrimsreise i alle ordets betydninger, konstruere en, med de materialene og tekniske metodene som inbyggerne i Sydamerika hadde til disposisjon for over et par tusen år siden og……foreta reisen, for å demonstrere at det var mulig. Den kvelden spiste han kvelds med sin venn Carl. Snakkende om samtalen på museet, sier Heyerdahl:
“- Jeg er så sikker på at indianerne krysset Stillehavet med flåtene sine, at jeg har et brennende ønske om å bygge en selv av samme sort og krysse havet, kun for å bevise at det er mulig.
– Du er gal! Han tok ideen som en spøk, ideen moret ham og skremte ham samtidig. Du er gal! En flåte?”
Å komme med en ny ide, i seg selv, bringer ingen verdi. Uten å gå videre, så har De selv sikkert kommet på rarere ting. Men Heyerdahl begynte å lete etter sponsorer. I følge kalkylene til hans venn Wilhelm, ville overfarten vare i 97 dager, dersom alt gikk etter planen. Så det var bedre å regne med fire måneder, i det minste. På en restaurant ble han kjent med en norsk ingeniør, Herman Watzinger, som impulsivt meldte seg på prosjektet.
Heyerdahl klarte å skaffe sponsorene og begynte så å rekrutere resten av mannskapet. De måtte være seks stykker for å kunne dele vakten inn i to timer. Tredje mann ble en barndomsvenn, Erik Hesselberg, med marine studier. Heyerdahl sa til seg selv at Knut og Torstein kjedet seg i Norge. Han inviterte dem på en flåtetur over Stillehavet… og begge to aksepterte.
Den neste etappen på reisen bestod i å reise til Ecuador med Herman og kutte stokkene til flåten inne i jungelen, lage en tømmerflåte og få dem ned elven Guyas til Guyakil. Derfra måtte en frakte dem i en båt til El Callao, hvor Heyerdahl fikk tillatelse til konstruere flåten på marinens skipsverft. Dette sier mye om hans evner for PR.
Fremdeles manglet han det sjette besetningsmedlemmet. En viss dag, klippet Heyerdahl ut av avisen en notis, ankomsten av en en svensk-finsk ekspedisjon som hadde padlet med strømmen hele Amazonas i kano. En av deltakerne ankom og denne dialogen fant sted:
“- Bengt Danielsson – sa individet, presenterende seg.
‘Han har hørt noe om flåten’, tenkte jeg og inviterte ham til å sette seg.
– Jeg har akkurat hørt om planene dine – sa svensken.
‘Og nå kommer du for å velte teorien min fordi du er etnolog’, tenkte jeg.
– Og nå er jeg kommet for å spørre deg om jeg kan dra med dere på flåten – sa svensken elskverdig – jeg er interressert i terorien om migrasjon.
Jeg visste ingenting om denn mannen, annet enn at han var en forsker og at han akkurat var kommet fra jungelens indre. Men en enslig svenske som hadde mot til å dra med på en flåte med fem nordmenn kunne ikke være særlig affektert. Og sannheten var at det mektige skjegget hans ikke var nok til å skjule hans uforstyrrede mildhet og hans naturlige gode humør.
I 1947 må dette ha vært enestående, for Norge hadde blitt uavhengig av Sverige i 1905, etter nitti år med “union”. Slike saker pleier å etterlate, la oss si, vonde minner.
Flåten ble kalt “Kon-Tiki”, navnet på de mytiske polyneiske forfedrene som kom i fra øst.
Den 28. april 1947 lettet de endelig anker i El Callao. Kun Erik Hesselberg hadde sjøfartserfaring, selvsagt ikke fra en precolombinsk flåte. Så de lærte å mestre den. . . midt i Humboltstrømmen, uten lærer. Dette skjedde med en styreåre akterut. Det handler om en meget stor åre, som formidler kraften fra rormannen til vannet. . . og fra havets slag mot rormannens hender, naturligvis. Så de gikk rundt med flere blåmerker enn Lucas Grijander. Mange uker etter at de hadde lettet anker, oppdaget de tilfeldigvis at det var nok å flytte på bordene som var nedsenket mellom mellom flåtens stokker, ved luffing, for å kunne skifte og holde retningen. Synd at de ikke visste det før. . .
Kon-Tiki
Reisen var overfylt av anekdoter. Og det er slik at “havet har mange overraskelser for den som har gulvet sitt ved dets overflate og som seiler rolig og stille. En jeger som brøyter seg vei gjennom buskaset i skogen, kan komme tilbake og si at det ikke var mulig å se noenting. En annen, i motsetning, setter seg for å vente på en stokk, så er det mulig at han snart begynner å høre surring, rasling og knirking av blader og greiner, og ser nysgjerrige øyne vise seg. Slik er også havet. Vanligvis krysser vi det med brølende motororer og slående stempler, løftende opp bølger av skum med baugen. Deretter returnerer vi siende at der inter er at se på havet.
Her følger tre eksempler blant dusinvis. “ Ved flere tilfeller gled vi over store mørke skygger. . .”, “flere ganger, når havet var stille, ble det svarte vatnet rundt flåten befolket av runde hoder med nesten en meter i diameter, som ble liggende stille liggende og se på oss med sine fosforiserende øyne”, en av de så mange severdige oppdagelsene var at Gempylus, en botnfisk, stiger opp til overflaten om natten og, om den finner det beleilig, er i stand til å hoppe ut av vannet. Hvis du vil vite hva som skjedde deretter, les boken.
På den 97. dagen kom de til den lille øya Angatau, men strømmen hindret dem i å nå land. Kuriøst sett, var det minstefristen Heyerdahls venn hadde kalkulert på et nautisk kart. . .
Fire dager senere, mot alle forutsigelser, ankom endelig “Kon-Tiki” til Raroia-atollet, i Tuamotu-arkipelet. Det var 30. juli 1947. Etter 101 dager på “Kon-Tiki”, registrerer Heyerdahl den behagelige følelsen av å sette beina på jorden på følgende måte:
“- skjærsilden var litt fuktig – sa Bengt – , men himmelen er mer eller mindre akkurat slik jeg hadde tenkt meg den.
Konfortabelt utstrakt påbakken, smilte vi mot de hvite skyene som passatvindene alltid førte mot vest. Nå skulle vi ikke lenger følge deres gunst. Nå var vi på en fast øy, inmobil, i Polynesia. Og mens vi låg der henslengt og strakk oss, fortsatte bølgebryterne der ute med sin torden som et tog som kom og gikk, gang på gang, langs hele horisonten. Bengt hadde rett, dette var paradis.”
Bengt Danielsson kom tilbake til Raroia i 1949. Det kan du lese om i hans krønike om oppholdet på “Kon-Tiki”. Den ble utgitt på forlaget Juventud. Det er absolutt ingen bok en ville vente av en etnolog.
Personlig har “Kon-Tiki”-eskpedisjonen alltid vært en kilde til inspirasjon. Den viser at mot og eventyrlyst fører menneskenes tiltak fram i lyset, hvor vanskelige de enn måtte se ut. Og vitkigheten av å ikke glemme at vi alle er i samme båt.
<<<
Thor Heyerdahl
<<<
Etter det som er sagt, og av andre årsaker, så har jeg ikke likt, hverken mye eller lite, å høre at Thor Heyerdahl døde 18. april 2002. Han var 87 år gammel. Nå kan jeg ikke lenger se ham i Pyramideparken, i Güimar, Tenerife. Heller ikke spørre ham hvor Atlantis lå. Ei heller sørge for at han mottar denne artikkelen. Jeg ville ha skrevet den før, men det jeg visste om ham, var at han var som en motorsykkel, alltid på reise, gjørende ting rundt omkring. Denne uventede slutten har gitt meg en overraskelse. Og en stor skuffelse.
<<<
Andre bøker av Thor Heyerdahl, utgitt på spansk av Juventud forlag.
– Fatu Hiva: Tilbake til naturen.
– Aku-Aku.
– Det primitive mennesket og havet.
– Ra.
– Tigrisekspedisjonen.
– På søken etter opphavene.
<<<
Vi er alle i samme båt…
>>>
